Fra boka: Trenger troen forsvares? (Stefan Gustavsson; Luther forlag)

Paulus forutsetter at evangeliet er en 'offentlig sannhet', og at budskapet om Jesus:

Paulus sin praksis på ulike steder:

Hvordan henger dette sammen med det vi leser i 1.Kor1-2, der en kan få inntrykk av at Paulus faktisk tar avstand fra fornuft og tenkning, og i stedet bare vil satse på den direkte forkynnelse av Jesu død og oppstandelse? Paulus uttaler seg kritisk om 'visdom' og både om 'Guds dårskap' og 'korsets dårskap'. Noen vil trekke det så langt som at evangeliet er en dårskap man tror, til tross for alt som taler mot det. Er det hva Paulus mener?

En teolog (W. Ramsay; 1892) la inn en kursendring hos Paulus, etter oppholdet i Aten. I følge ham var resultatet der heller mislykket, og da han kom til Korint, ville han heller bare fokusere på evangeliet. Men stemmer denne teorien? Grunner for at Aten-oppholdet ikke var mislykket:
i) Lukas antyder ikke at Aten var mislykket, tvert i mot holder han fram Paulus tale på Aeropagos, og gir den plass som en forbilledlig tale -overfor hedninger (min tilføyelse)
ii) Resultatet i Aten var ikke deprimerende: Flere personer kom til tro. Det gjaldt også et medlem i selve rådet (Dionysios), samt Damaris og flere andre. I en hedensk sammenheng kan en ikke kalle det for mislykket. Å sammenligne med forkynnelse til jøder, som allerede trodde Gud og Skriftene, blir å sammenlikne ikke-sammenliknbare størrelser.
iii) Paulus endret ikke strategi etter Aten. Han fortsatte å argumentere og overbevise. Som vi ser av fremstillingen ovenfor, følger Lukas en et konsekvent apologetisk mønster fra kap. 9 til 28. Ingenting synes forandret etter Aten.

Hva er visdom og dårskap i 1.Kor1-2?

For å kunne forholde seg til betydningen av 1.Kor1-2, er det viktig å kjenne til forholdene i Korint på den tiden. Da Paulus skrev 1.Kor. brev oppholdt han seg i Efesos (år53-54): Ap.16v8. Vi vet ut fra dateringen i Ap.gj18v12 at Paulus forlot Korint i begynnelsen av 50-tallet og dro til Efesos, der han ble i to år. Ut fra Ap.gj. vet vi hvordan han arbeidet i Efesos på den tiden han skrev brevet til forsamlingen i Korint (Ap.gj19v8-9). Det virker merkelig om Paulus i Efesos skulle legge all kraft i å argumentere for Guds Rike, og samtidig skulle skrive til Korint og si at budskapet ikke kan argumenteres for. Når det gjelder forholdene i Korint, var det en ung, dynamisk by, en kulturell smeltedigel med mange impulser utenfra. Filosof og historiker D. Chrystomos, levde samtidig med Paulus, han kommenterer atmosfæren i Korint under de isthmiske lekene, nest største etter de olympiske leker: "mengden av elendige sofister rundt Poseidons tempel som skriker og håner hverandre, og deres elever .. slåss med hverandre, forfattere leser høyt fra sine fjollete verk, diktere resiterer sine dikt, .., spåmenn tolker skjebnen og utallige advokater fordreier domsavgjørelser, mens selgerne annonser hva de måtte ha for hånden." (1)

De 'elendige sofistene' var omreisende lærere i filosofi og eksperter i retorikk. Mange av dem var skeptikere, som ikke trodde noen objektiv sannhet eller noen objektiv moral eksisterte. For dem gjaldt det: 'Vi er frie til å handle slik at vi selv får fordeler, og der kunne retorikken hjelpe dem. Noen var kritiske og sa at det kunne sammenlignes med om en lege kom med blomster og parfyme, i stedet for medisin. Retorikkens mål er å innbille makthaverne at det som egentlig er egeninteresse for taleren, faktisk er det beste for makthaverne. For å lære seg å forsvare dette, skulle de trene seg i å forsvare en hvilken som helst sak. Den beste taleren, ble den som kunne forsvare den verste saken. Image og utseende spilte en stor rolle. Retorikerne satte opp forestillinger der de sjarmerte publikum. De la fram og forskjønnet det publikum allerede var overbevist om. Man gjorde det for penger, og på et marked har jo alltid kunden rett. (2)

Sammenligner en Paulus med disse retorikerne, står han i klar kontrast til dem. Han er ikke kommet for å imponere, eller få tilhørernes beundring, og han forkynner ikke for penger. Paulus nektet å tilpasse seg den korrupte, retoriske tradisjonen i Korint. I følge Paulus er det viktig å velge side, og ikke la seg bedra av trender i tiden (1Kor3v18-21). Det Paulus går i mot, er altså sofistenes manipulerende retorikk, ikke bruk av fornuft eller argumenter. Det er derfor han benytter ord som 'veltalenhet' og 'fremragende talekunst' i 1Kor1v17-2v3.

To slags visdom og dårskap

I 1.Kor. skrev Paulus om ulike former for dårskap og visdom. Han påstår at evangeliet er den sanne visdommen, fra Gud. I teksten går dårskap under navnet visdom, og visdom forkaste som om den var dårskap. Mennesket mener seg å være vist, og kaller Guds evangelium for dårskap. Men det gjelder dem som går fortapt (1v18). Det mest 'dåraktige' hos Gud, er visere enn det viseste hos mennesket. I en slik situasjon gjelder å kunne skille mellom falsk og sann visdom. Den falske visdommen er de veltalendes visdom (1v17), de vises visdom (1v19), fremragende talekunst og visdom (2v1) og menneskelig visdom (2v13). Den sanne visdommen er en visdom for de åndelig modne, kommer fra Gud, og er Guds hemmelighetsfulle visdom om en korsfestet Kristus. (1Kor1v23).

Paulus er ikke kritisk til visdom og kunnskap (1Kor1v30). Han avviser imidlertid verdens visdom og menneskelig visdom. Likesom jødene forkastet en korsfestet Kristus. Grekerne forkastet evangeliet om en korsfestet Jesus, fordi de søkte filosofiske ideer som kunne sammenfatte virkeligheten (1Kor1v22-23). Problemet ligger imidlertid ikke i evangeliet, men i folke feilvurdering av det (1v24). Paulus minner Korinterne at de ikke bør være overrasket over en slik situasjon, at en verden som har avvist Gud, anklager ham for dårskap i stedet for å ydmyke seg under ham. Dermed oppfordrer Paulus dem til ikke å tilpasse seg til retorikk og veltalenhet, eller religiøse/filosofiske forventninger de har omkring seg. I stedet skal de holde seg til evangeliet om Kristus (1Kor1v30). Konflikten i Korint handler altså ikke så mye om bruk av fornuft, som om hvem som står i sentrum: Gud eller mennesket, Guds visdom eller menneskelig visdom (1Kor1v29-31).

I en stor kommentar til 1.Kor, skriver A. Thistleton: "Det vi nå vet om den retoriske bakgrunnen i Korint frikjenner Paulus fra enhver antydning om en for ham atypisk .. anti-intellektualisme eller mangel på kommunikativ fleksibilitet eller fanasi. Han faste overbevisning var å gjøre bare det som tjente evangeliet.. uavhengig av menneskers forventninger eller forføreriske snarveier til framgang, framfor alt fristelsen til selvhevdelse. Verken da eller nå er evangeliet avhengig av 'store personligheter'." (3)

Referanser:

1. D. Chrystomos: Discourses 8,5

2. Br: Winter: Philo and Paul amogn the Sophists (Eerdmans, Grand Rapids 2002), s.55

3. A. Thistleton: The First Epistle to the Corinthians(Eerdmans, Grand Rapids 2000), s.212